HTC Dual Touch

Jeg har fått byttet ut mobiltelefonen min nå. Jeg har fremdeles HTC, men denne gangen passet jeg på å få en modell med  talltastatur i stedet. Nå kan jeg i alle fall slå et nummer på vanlig måte uten å slå opp i instruksjonsboka. Det mest effektive later til å være en kombinasjon av å bruke talltastaturet og å trykke på skjermen med tommelen. Ordboken skjønner fort hvilke ord jeg er i ferd med å skrive, så da er det mulig å velge riktig ord ved å trykke på skjermen. Jeg synes likevel at HTC kan jobbe litt mer med brukervennligheten med menyer og slikt. Det gjelder særlig når man ønsker å ringe og sende meldinger til lagrede kontakter. Men til tross for det, så tror jeg vi kan bli lykkelige sammen. Vi kan nok i alle fall klare å etablere et stabilt profesjonelt samarbeid gjennom de neste årene.

HTC

Jeg vil bare advare dere alle: Dette er ikke en mobiltelefon!

Umiddelbart ble jeg litt forelsket i den, for den virket solid og funksjonell. Min forrige mobiltelefon var en Sony Ericsson 910i, og den telefonen har en litt skjør flipp. Tastaturet hadde i tillegg miniknapper som bare var frustrerende i bruk. HTC var en stor forbedring sånn sett.

Etter å ha hatt telefonen i ca. tre dager skulle jeg imidlertid prøve å slå et telefonnummer som ikke lå i kontaktlisten. For den operasjonen måtte jeg konsultere brukermanualen, siden telefonen ikke har talltastatur i det hele tatt. Det betyr også at dersom man skal sende sms, er man enten henvist til å pirke på touch-screen-en eller så må man vippe ut tastaturet sidelengs. Begge deler krever at man har begge hender fri. Etterhvert sluttet jeg altså å svare på sms dersom jeg sto på T-banen eller måtte gå litt fort for å rekke bussen. Det jeg gikk rundt med i lommen eller veska, var altså ikke en mobiltelefon, men en liten PC.

Så nå har jeg byttet tilbake til min gamle Sony Ericsson, og jeg lurer på hvordan jeg skal bli kvitt denne HTC-saken som jobben min har dyttet på meg. Det kan godt hende at det finnes HTC-telefoner som er mer praktiske enn min modell. Og bevares, den er veldig fin og enkel å bruke på alle måter, bortsett fra som mobiltelefon.

Apple iPod Classic

Jeg er glad i min lille iPod Shuffle, men den gir som sagt ikke gode  muligheter til å velge hva man skal høre på. Så jeg følte jeg trengte en egen mp3-spiller til reisebruk og slikt. Så da vi var i Las Vegas i sommer med hyggelige priser og tilsvarende kronekurs, ble det iPod Classic på både min mann og meg. Vi var lure, og kjøpte på en butikk som lå litt utenfor strippen, og sparte noen ekstra dollar på det. Jeg har nå 160 gb til rådighet og kan legge inn mer musikk enn jeg antagelig klarer å lytte til resten av livet. Deilig å kunne dra på tur med praktisk talt hele CD-samlinga i lomma. Pluss litt til. Displayet er lite, men såpass bra at det også er mulig å se på filmer. Scrollfunksjonen hvor man blar, er litt slitsom, og ikke alle funksjoner (som å slå på og skru av) er like intuitive. Men når man først har lært det, er det enkelt å manøvrere i menyene. At skjermen i tillegg viser bilde av platecoveret på den sangen som spilles, er egentlig mer enn hva jeg har bruk for. Men det ser jo stilig ut, da. Regner med at denne her kommer til å bli en god reisekamerat i fremtiden, i alle fall.

Nintendo DS Lite

Denne pene saken ble med oss hjem fra USA sommeren 2008, sammen med en haug med spill. Skal se om jeg får presentert spillene i egne poster etterhvert. Nintedo DS Lite har to skjermer. Den nederste skjermen er touch-screen. Dette gir muligheten til å spille helt andre typer spill enn hva Nintendo Gameboy tidligere har tilbudt. Personlig setter jeg mest pris på at det leveres en rekke adventure-spill med nydelig grafikk og morsomme “puzzles”. Det er mye lettere å kose seg med slike spill på flyreiser o.l. fremfor plattformspill hvor man dør hele tiden og ender opp med å bli frustrert i stedet. Nintendo DS er dyr i Norge, og spillene likeså. Men en svært hyggelig dollarkurs i tillegg til et generelt lavere amerikansk prisnivå, gjorde dette til en absolutt gunstig investering.

iPod Shuffle

Jeg fikk denne av min kjære mann til 30-årsdagen min i 2005. Jeg ønsket meg en mp3-spiller med flashminne som jeg kunne feste på armen for å jogge med. Og dette var visstnok den eneste som tilfredsstilte kravene. Armbåndet måtte kjøpes separat, og utgjorde visstnok 1/3 av gavens totalverdi.

Den har et lekkert hvitt design, men dessverre helt ubrukelig headsett. Ørepluggene til iPod passer rett og slett ikke i ørene mine. Så jeg kjøpte headset fra Sony i stedet med sånne øreplugger som du putter inni selve øret. Utrolig bra lyd og de fungerer omtrent som hørselsvern mot andre forstyrrende lyder. Den eneste nedturen er at den svarte ledningen bryter med det ellers pene hvite designet… Men det får være grenser for forfengelighet.

+ Jeg liker designet, synes denne første utgaven er mye penere enn den nye (og mye mindre) versjonen av iPod Shuffle.

+ iPod Shuffle veier nesten ingenting. Det gjør faktisk at det ofte ikke så lett å finne den i bunnen av håndveska eller i jakkelommen.

- Den har ingen skjerm, så hvis det er akkurat en bestemt sang du har lyst til å høre på, så sliter du. Det er ikke her du lagrer musikkbiblioteket ditt med andre ord.