Status

Etter at kneet hadde vært dårlig i over et halvt år, fikk jeg endelig kommet meg til fysioterapeut i mars. Han fikk først rekvivert MR og røntgen som konstaterte at det ikke var skader på menisk eller benvev. Dermed var det bare å gå i gang med opptrening, noe som vil ta så lang tid som ett år. Så hensikten med denne bloggen er å holde motet oppe og ha en viss oversikt over innsatsen jeg legger inn i dette samt utvikling mot forhåpentligvis bedring.

Kneet er kronisk hovent, noe som gir smerter. Smerter samt nedsatt bevegelse, gjør at kroppen automatisk tilpasser seg slik at en del muskler og sener rundt kneet ikke lenger får belastning og dermed blir svakere. Trening vil på sin side kunne forårsake ytterligere hevelser og smerter. Det hele blir dermed en ond sirkel, og kneet er nå blitt så svakt at det egentlig ikke lenger tåler kroppsvekten min.

Så cluet som fysioterapeuten min jobber med, er å finne et treningsopplegg som styrker musklene uten å gi for mye belastning. Det er nesten som å ha sin egen personlige trener med oppfølging hver uke. Det tar tid, men det er inspirerende også. All trening det siste året har vært preget av å “ta igjen” den formen jeg hele tiden føler jeg har tapt på å gå skadet. Dermed har kneet stadig blitt overbelastet og resten av meg har blitt en smule demotivert. Så det føles godt å ha en kyndig person som forteller meg hva jeg bør gjøre og hva jeg ikke bør gjøre. Det gjør det så mye enklere når jeg slipper å tenke på om treningen er bra for meg eller om den bare gjør vondt verre.

En av de tingene jeg absolutt ikke skal gjøre, er å løpe eller hoppe. Jeg skal også gå minst mulig. “Ingen trasking!” var fagmannens strenge beskjed. Og med det mente han alt fra spaserturer til shopping i kjøpesentre, bare for å understreke alvoret.

Derimot skal jeg sykle så mye som mulig. Sykling er bra, siden kneet ikke blir belastet med hele kroppsvekten. Det skal være bra for å få opp blodsirkulasjonen og smøring i kneleddet samtidig som jeg trenger å øke forbrenningen på et vis, ifølge fysioterapeuten. Han er redd for at jeg skal bli utålmodig fordi jeg ikke får trent nok. Selv tenker jeg at dersom kneet ikke tåler kroppsvekten min, vil det i alle fall være dumt å legge på seg flere kilo enn hva jeg allerede har opparbeidet som følge av ett års tilnærmet total inaktivitet.

Dermed har jeg fått beskjed om å sykle minst en time fem dager den neste uken. Gjerne mer. Jeg har heldigvis ferie den neste uken også, men jeg undres litt om jeg har tid til å jobbe i tillegg til å være skadet…

Syklingen kan godt deles opp, men minst et par ganger burde jeg sykle minst en time i strekk, av hensyn til forbrenningen. Sykling er noe av det jeg har klart å øke mengden av uten å kjenne smerter i kneet, og det er positivt. Utfordringen er imidlertid at jeg egentlig synes sykling er gørr kjedelig, og noe jeg helst bare gjør for oppvarming. Men tatt i betraktning at det er det eneste jeg får lov til å gjøre for tiden, så skal jeg tråkke alt jeg er god for den neste uken. Hadde en fin start i dag med sykling på SATS i en time. I følge pulsmåleren hadde jeg puls på over 140 i mer enn ti minutter midtveis i økten. Det var akkurat som om jeg fant et ekstra gir som jeg ikke har brukt på en god stund. Deilig! Jeg måtte bare melde meg på spinning også, noe jeg aldri har prøvd før, bare jeg kjente etter hvor smertegrensen går i kneet. Kan jo bli artig å prøve noe nytt til uken.

Etter syklingen fikk jeg også trent litt styrke for armer og mage. Jeg har også fått en knebøyøvelse, hvor jeg skal gjøre knebøy fra en benk. Skal sette rompa ned på benken og så reise meg opp i stående. Saaaakte. Det er tyngre enn en skulle tro, og det gir ofte litt smerter i kneet. Men såpass skal det visstnok tåle. Og i tillegg skal jeg gjøre balanseøvelser så ofte som mulig på balansebrett eller balansepute.

Så da er det bare å stå på…